mandag, august 31, 2009

Høsten er her...


...med sitt vakre lys og mørke kvelder. Herlig er det!
Har startet Pelle på Hill's z/d ultra (allergifor), for å se om det er foret han har gått på som trigger vaskulitten. Var så gøy når vi kunne begynne å gå barbent, og plutselig ble det sår igjen, han røyter seg så at man ser pigmentflekkene gjennom pelsen på nesten hele han. Hasene er sår igjen, og øynene er tørre.
Jeg er usikker på hvor jeg skal dra grensa for hvor mye man skal prøve, gutten har mye vondt i labbene sine og det er ikke helt greit å se på.
Men så har jeg ikke lyst å miste to hunder samme høsten heller, så vi prøver dette med foret først hvertfall, så må jeg heller ta en runde med meg selv, og med input fra veterinær senere. Men så er jeg jo så glad i han, Pelle er helt spesiell og jeg vil ikke miste han Hadde jo tidligere i sommer håpet at han kanskje skulle kunne gå barbent i fjellet til høsten når reinen er flyttet av øya, men har vært nødt å innse at det kasnkje ikke blir sånn. Så jeg har kjøpt inn billige, tykke sokker til han som det ikke gjør noe om han mister i terrenget. Man får kjøpt dem enkeltvis også, så jeg har bestilt inn noen kan man si.
Planen har jo vært å starte lydighet med han, men denne våren/sommeren/høsten er det hans helsetilstand som har gjort at vi ikke har startet. har meldt Wilma på til nkk tromsø, og enda er det nesten en måned igjen før man må betale full pris (dobbel?), så jeg venter litt med å melde Pelle opp i lydighet.

Er ikke lenge nå til vi skal gå OJ-kurs igjen. Må si jeg gleder meg! Nå er det i hovedsak Wilma som skal gå kurset, men jeg har gjort avtale om at vi skal se litt på Pelle også -få plukket av oss noen unoter Og i mellomtiden konsentrerer vi oss om lydighetstreningen -så vi kanskje kan få hjelp med sånt som vi ikke kan, i stedet for at jeg igjen skal gå kurs og plukke bare unoter av meg selv. Jeg mener, jeg vet jo hvordan man lærer inn hele kl1 og mesteparten i kl2, så det er egentlig unødvendig å gå kurs for å få hjelp til det.

Forrige uke var vi barnevakt. Fra tirsdags morgen, til fredags ettermiddag var vi i Seppoladalen og passet Eva's 10 år gamle tvilling-gutter. Hadde trodd det skulle være mer arbeid, men de er så greie at det ikke er noe problem. Jeg stresset litt i begynnelsen med morgenrutinene, men det gikk seg fort til. Mesteparten av tiden kosa vi oss bare, og etter vi kom hjem har jeg kjent på at jeg faktisk savner dem litt Er noe med det at man slipper å lage mat til bare seg selv, og har litt andre utfordringer enn til vanlig. Gleder meg allerede til jeg skal tilbake den 23/9 å være sammen med dem noen dager til.
Tok ikke lang tid før hundene oppførte seg som en flokk. Wilma og Tara slapper gjerne av sammen, men Pelle syns Tara er litt skummel. Med den respektable alder av 8 skal det ikke så mye til før han hører etter. Merker godt at tispene har lettere for å sette seg i respekt enn hannhundene har



Pelle har forresten fått ny sele. Den brune puppia var litt i største laget for han (han rygget ut av den som ingenting), så Tara har fått den. I utgangspunktet likte jeg den brune, og hadde tenkt å kjøpe en maken til han. Men i et øyeblikks galskap ble det knallturkis Jeg gikk og lo for meg selv hele første turen han hadde dem på. De ser ut som sukkertøyhunder!

fredag, august 21, 2009

1 år

I dag er det 1 år siden vi flyttet hjem til Honningsvåg igjen. Og fortsatt kan jeg ikke si jeg har nådd å angre i det hele tatt
Endelig føles det ut som jeg følger med strømmen, i stedet for evig og altid ha motstrøm. Så mye har forandret seg. Noe er jeg bare glad for, mens annet er litt trist. Man kan ikke få både i pose og sekk desverre. Men alt i alt prøver jeg å nyte livet, og finner løsninger for å treffe igjen de jeg savner der nede.
Nå er det ikke lenge til vi skal til Senja igjen. I slutten av oktober er det nkk-utstilling i Tromsø som vi skal på, og i den forbindelse kommer vi litt før til Senja

Frem til da er det mye som skjer. Mest av alt gleder jeg meg til kurs. Har klart å lure en knallflink instruktør oppover. Sist jeg gikk kurs for han ble jeg kjempeinspirert til å jobbe videre, og lærte masse! Om jeg bare har igjen halvparten så mye fra dette kurset skal jeg være fornøyd (og ->her<- finner dere blogginnlegget om forrige gang jeg var på kurs hos denne instruktøren)

En annen ting jeg gleder meg til er jentekveld hos Anette Er vel snart et år siden sist vi hadde det. Var hvertfall før Marita og Kjell flyttet inn i kjelleren her. Var skikkelig gøy sist vi var ute en gjeng jenter sammen, og regner med vi klarer å lage nok liv i år og til at det blir gøy.

Tilbake til dagen... Det er stille her i kveld. Begynner å bli mørkt ute, så jeg har tent endel stearinlys, så ser vi på film. Lurer på å gå til Kjelvik-skaret i mårra? Er en lang tur, på vel 8km. Men har bakt lavkarbo-brød i dag, så det er lett å smøre nistepakke. Har smakt på det, og det var faktisk godt (om enn en smule tørt) og veldig mettende


fredag, august 14, 2009

På andre siden av regnbuebroen

Der venter nå Billy på oss...
Og midt i tjukk tåke og regn, kom solen frem i går kveld og laget en regnbue, så han skulle finne veien...
Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere…

Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen….

Noen bilder fra Billys siste dager...





Og noen bilder fra i går...





Takk for 11 og etthalvt år. Du har vært en god venn, nå var det min tur å være en god venn. Hvil i fred Billymin!