Tirsdag var hun så dårlig, at hun ringte legen igjen. Denne gang traff hun fastlegen sin, og slapp inn nesten med en gang. Diagnose: Hjerteinfarkt og ambulansefly til Hammerfest! Der har de tatt masse prøver, og hun har hele tiden vært koblet til et apparat som overvåker hjertet. Etter stadig tilbakevendene anfall, ble hun fredag sendt videre med ambulansefly til Tromsø. Jeg har slitt litt disse dagene, for det har virket som alle har reist til Tromsø for å være der. Torsdagskvelden kom tante Ruth og onkel Kyrre opp en snartur, bare for å ta bestefar med seg tilbake til Tromsø på fredag.
Og her satt jeg... Skulle jo arrangere kurs...
Fredag kveld landet flyet med Odd Jøran og Hannele. I full fart fikk vi bagasjen inn på Lions-huset før vi vendte nesen mot Nordvågen og alle kursdeltagere som ventet spent.
Teorien var spennende enkel. Mange fikk seg en liten aha-opplevelse når det gikk opp for dem hvor enkelt hundene lærer. I tillegg til lærings-teori gikk vi gjennom hva hver og en hadde for erfaringer og mål, samt øsnker for kurset.
Lørdag startet vi opp kl 9. Før lunsj var en og en ute på banen, der vi ble observert og fikk individuelle tips og instruering. Jeg hadde Wilma med, så det gikk hovedsaklig ut på mine feil der. Har ikke nådd å få så mange problem med henne
Fikk input om hva jeg kunne gjøre med det ene, lille "problemet" med henne -nemlig at hun hopper på meg som en del av kjeden hver gang hun kommer på plass. Tok ikke lang tid før det merktes at frøkna er klikkertrent. Når ikke det nytta å hoppe på mor før hun smekket rumpa på plassen, så begynte hun med "svensk innsitting" i stedet
Godt å se at hodet hennes fungerer. Fikk og et kjempekompiment på henne, som jeg ble skikkelig stolt over. Fikk nemlig høre både at hun er kvikk og arbeidsvillig, og med arbeidsmoralen til en border collie! Slettes ikke dårlig for en terrier som er avlet for selvstendig arbeid!
Etter pausen ble vi delt i to grupper, der vi først trente på det vi hadde fått beskjed om, mens instruktørene gikk rundt og hjalp oss, før vi prøvde en enkel felles-sitt med passeringer. Som dere ser er det ikke så enkelt for alle unghunder å sitte rolig i nærheten av andre hunder...
...men med litt tålmodighet går det også
Lørdagsvkelden var vi på Corner hele gjengen (27stk innkludert en og annen respektive) for litt sosialt samvær og pizza. Det ble en kjempetrivelig kveld, og vi så fort at det kanskje var litt vel optimistisk å starte kl 9 på søndagen også. Avtalen ble gjort å starte en time senere i stedet, så 10 på søndagen startet vi med en liten gjennomgang av gårsdagen før vi gikk ut.
Denne gang ble dagen lagt opp sånn, at først gikk valper og unghunder i ei gruppe der de øvde ganske grunnleggende.
Så var det ei gruppe som fikk øve litt på klikkertrening, før det kom noen som fikk litt teknisk hjelp med øvelser.
Søndagen var det Pelle sin tur, og akkurat som sist var Odd Jøran helt overgitt over de store tennene han har
Endte opp med tannvisning for hele gjengen som satt og så på.Ellers fikk Pelle litt å tenke på når mor plutselig ikke oppførte seg som vanlig. Man kunne se at det gikk rundt i hodet på han, og han måtte stadig oppmuntres til å følge på, ettersom han ble fryktelig usikker av at jeg faktisk sto i ro når det var det jeg skulle gjøre
Utover det finpusset vi stå-under marsj, før vi gikk over på stå under innkalling. Fikk ei flott avslutning på andre innkalling med en perfekt stopp der, så da var det bare å belønne stort og hive gutten i bilen.
Da vi gikk inn til lunsj så jeg at jeg hadde fått telefon fra bestefar, så jeg ringte tilbake. Han skulle bare fortelle at bestemor nå ble gjort klar til sin operasjon. Jaggu ikke bare å skyve det langt nok bak til at jeg klarte å konsentrere meg om treningen etter lunsj. Sist bestemor haddelignende operasjon holdt det jo på å gå galt ettersom de oppdaget at hun tåler narkosen veldig dårlig
Men jeg trøstet meg med, at nå vet de det hvertfall på forhånd, og det blir lettere å ta de rette avgjørelser i forhold til det da.Etter lunsj var det noen som fikk enkel gjennomgang -deriblandt Pelle. Vi hadde en stå under innkalling til, så gikk vi over på rene innkallinger for å få opp selvtilliten og farten igjen.
Til slutt skulle alle ut og trene sammen igjen. Da konsentrerte jeg meg om innsittingen og lineføringen. Der jeg skulle stå i ro, ikke flytte meg alle veier som en nervøs kanin, hver gang jeg stoppet.
Hadde og Wilma ute en tur, på denne treningen. Skulle egentlig gått en tur med henne først, hun var da så full av energi, at jeg slet litt med å få kontakt. Men når hun først kommer inn, er hun super å trene med.
En times tid etter jeg var kommet hjem, ringte jeg til Tromsø for å høre hvordan operasjonen hadde gått. Og takk og lov at alt hadde gått bra. Bestemor var våken, om enn groggy enda.
I går hadde jeg guiding på øya med OJ og Hannele. Startet med å kjøre opp på NATO-fjellet så han skulle få tatt noen bilder utover Honningsvåg og Storbukt.
Så kjørte vi mot Gjesvær. Vel oppe på fjellet så vi at det var aktivitet på samlingsplassen til reinene, så jeg sa vi skulle stoppe og spørre om det var greit at vi så på.Så der fikk vi sett sortering av rein som skulle til slakt, de som skulle av øya, og til OJs store fornøyelse fikk vi sett to som ble slaktet på stedet. Går jaggu fort, syns så tydelig jeg har hørt at slaktingen de gjør er nærmest groteskt, men kan ikke tenke meg til at det går særlig raskere med ei slaktemaske, enn med den kniven altså!
