Stressa og nervøs...

Pappa har vært her. Han kom kjørende opp med sin bil, og tok min med ned igjen. Så nå er bilen min solgt, og jeg får låne pappa sin til jeg skal dit i oktober. Etter det er jeg uten. Kan bli spennende, begynner å bli noen år siden sist jeg var uten bil.
Pappa passer jo Tino til kari Anne, og han var såklart med
Og han skled rett inn i flokken min. Var omtrent som han altid har vært her.

på tur i Skipsfjord

Wilma, Tino og Dios

Jeg lånte jo Kristin's stellebord mens hun var på ferie i Sverige. Og midt oppi all finpussinga og bordtreninga på Wilma, har jeg og fått tid til litt bordtrening for Dios.

med bollen som belønning...

... ble han ikke lenge på bordet

Tante Ruth har og vært her i noen dager... Så da passet vi på å få selskap på ettermiddagsturene våre =)

..og sånn beskytter man seg mot "teinna"

Ettpar dager etter at tante kjørte, tok bestemor og jeg en prøvetur med pappas bil. her med utsikt over Tufjorden...

...og mot Nordkapp...

Når jeg og Wilma er søraforr, skal Renate passe Pelle, og Dios skal være hos Marita og Kjell. Pelle kjenner jo Renate godt, men jeg og Dios har vært nede endel hos Marita for å gjøre han kjent med henne (og den skumle kaninen)

Nå er det ikke lange tiden til vi er reiseklare. Og jeg har mer enn en gang revet meg i håret og spurt meg selv hva jeg har begitt meg inn på nå?
Jeg har nappa og frisert Wilma så godt som jeg kan. Noe som ikke er tilstrekkelig. Hun er nemlig altfor lang i pelsen, og dermed ikke særlig lett å frisere Til slutt ga jeg meg over, og bestemte at det var på tide å gi seg før jeg ødela alt. Vi har trossalt noen damer som er mye mer erfaren enn meg når det kommer til pelsarbeid!
I går tok Renate og jeg hundene med på en liten fjelltur. Wilma kom seg løs og jaget rein Hun fikk rundt 10 foran seg og jaga dem så langt vi kunne se, og litt til... hun var borte på et øyeblikk (enda vi kunne se langt). Så vi fortsatte en bit innover fjellet mens vi ropte og lyttet og speidet... Ingen Wilma... Tankene gikk. Man ser for seg det verste. Og så, etter ca 20 minutter ser vi henne laaangt der borte. I full fres mot oss. Men vi skulle ikke være så heldige at hun kom hele veien. Omtrent midt på sletta gikk nemlig en liten flokk til med rein... og de skulle jo såklart også jages! Er det mulig liksom? Hvor mye energi og fart er det egentlig i den lille kroppen hennes?
Det gikk nye 20 minutter før hun endelig var i sikte igjen. I mellomtiden hadde vi brølt så lenge på henne, at resten av reinen som hadde befunnet seg på sletta hadde stukket av.
Jaja, jeg fikk hvertfall benyttet anledningen til å trene kontakt med Dios med rein i nærheten. Vi klarte faktisk nesten å gå på 4 stykker. Plutselig hoppet de opp rett ved siden av oss... Løp 3-4meter, og så stoppet de og så på oss. Og Dios var kul, kastet et blikk på dem, logret litt... og snudde seg mot mor for å få godbiter!!! Herlige Dios Ikke engang da de fire bestemte seg for å stikke gjorde han forsøk på å løpe etter!

Wilma så ikke ut når hun kom tilbake... men jeg håpa på at det kanskje kom til å ry av når hun tørket...

Nåpp! Så heldig var jeg ikke. Så i dag måtte jeg til å dusje henne. Noe jeg slettes ikke hadde lydt til så nært utstillingen, og med pelslengden hun har nå.

Så vi får håpe Kristin, Ida og Kari Anne klarer å utøve noen mirakler med pelsen hennes. Føles ikke gøy å skulle stille på ei såpass stor utstilling med så stygg pels.





Litt andre bilder fra turen i går...

Søte Dios

midt utpå fjellet fant vi en port...

Renate og Dios

matmora sjøl

boaaaahhh... neste gang jeg skriver har vi vært i Oslo!